Gjenoppretting av hagens intimitet. Rom i rom.

[Nienna]

Fin pus Lett å se at hun er dronning på haugen. Jeg har hatt hage hele livet, og katt mesteparten av det. Har aldri sett noen planter lide av litt kattepiss. Og når det gjelder blomster er det duft og farge som lokker. Så jeg planter alt hva øyne og nese begjærer. Sammen

[Erik N]

Etter et par brå kattedøder, ei gikk i måkenota over oppdrettsanlegget i nærheten, ei i trafikken, hadde vi kattepause et par år. De åra var vi svært plaga med kråker som etablerte seg i furuskogen. Mellom anna spiste de grønne korna jeg brukte mot brunsnegl, og når kråkeungene skulle oppdras fikk vi nesten ikke lov til å være i hagen. Verken kråker eller rotter er kattemat, men de holder seg på behørig avstand når Hvitepus går opp reviret sitt. Rotteplagen var størst når vi hadde kompost inne i hagen, men nå som komposteringa foregår i skogen, lenger unna hus og hage, tar ikke rottene sjansen på å trafikkere lendet ned til huset. Veiomlegginga medførte også at en gigantisk arkaisk synkekum for menneske-avføring ble fjerna fra naboeiendommen. Jeg trur ikke rottene har avgått med døden, men vi er ikke plaga med dem i så stor grad. Dessverre tar den søte lille pusen vår det hun får tak i av småfugl, og bryr seg ikke om at vi setter pris på rødstrupe og gjerdesmett. Hun koser seg også med å fange skogs-, husmus og spissmus. Riktignok er ikke sistnevnte en plage for oss, men de er greie å trene seg på, syns visst hun.

[Nienna]

Ja, jeg la merke til kattegravene på noen bilder. Trist. Jeg blir så knyttet til dyr at jeg er glad vi ikke lenger kan ha katt på grunn av allergi. Men andres katter har jo oppdaget alt fuglelivet vi har i hagen, og gjør sitt beste for å redusere bestanden. Og det er også trist. Men sånn er jo livet laget, den enes død, den andres brød, osv.

Vi bor i et jordbruksdistrikt, så bøndene tar nok hånd om eventuelle rotteplager. Jeg har sett en rotte bare to ganger her, og med mange års mellomrom. Alt hageavfall blir kompostert av naturen, og det lille vi har av matavfall tar bokhasibøtten seg av.

Da jeg hadde katt var spissmus gaver til meg, pent anbrakt på trappen foran inngangsdøren

[timanna]

Jeg fikk en spissmus i gave i går, og det var ikke den modigste pusen som kom med gaven. Men mus fikk jeg, og hun fikk pusesnop som takk. Tøft!

[Erik N]

Katta vår er på grensa til utemma. Jovisst er hun hyggelig og smiskete når det gjelder å få mat servert på skåla, men noen egentlig kosekatt er hun ikke. Vennlig og bestemt. Hun får tilstrekkelig mat her inne, og det hun ellers trenger, skaffer hun seg ute. Graset blir lukta på, og prøvegnagd, om det er rette slaget blir det gulpa ned. Det er medisinen hennes mot alt som er galt i magen. Når hun trenger grønnsaker, noe hun også trenger, spiser hun plante-etere. Plante-eterne har enzymer og andre stoffer i tarmen som gjør at grønnsakscellene brytes ned og vitaminene blir tilgjengelige. Pus spiser helst bare magen av disse dyra, det er den hun trenger. De planteeterne som kommer i hennes foretrukne størrelse er spurvefugler og mus. Særlig skogsmus. Disse blir spist komplette, med alt. Spissmus trenger hun ikke. De er rovdyr, som henne sjøl, og spiser i hovedsak animalsk føde. De likner, derfor jager hun dem, leiker med dem (trøtter dem ut), og dreper dem. Men hun spiser dem ikke. Ettersom hun ikke aner hva vi spiser, legger hun dem slik at vi kan ta dem, hvis vi vil. Noe vi gjør. At vi har tatt dem, betyr kanskje at vi har spist dem, og for henne betyr det vel kanskje at hun har bidratt til vår velferd?

[Gunn i Vesterålen]

Å få hagen sin maltraktert på denne måten må være forferdelig. Godt at du nå ser muligheter igjen. Hos deg er det ikke bare ett prosjekt på gang, men helt sikkert mange delprosjekter. Jeg håper at vi får følge deg i gjenopprettingen.

[Nienna]

Det var interessante opplysninger om hva katter trenger, og hvorfor de ikke spiser spissmus. Der lærte jeg noe nytt, og det er alltid kjekt.

[Erik N]

Det litt mer ubehagelige, mer betente, er at mange av de rovdyra som hører til i norsk fauna, gjør det samme. Først spiser de buken av dyret (hjortedyr, småfe), ettersom den nedbrutte plantenæringa er der. Så lar de dyret ligge, til seinere besøk der de skal spise fett og proteiner, ettersom det er begrensa hvor mye tid de har til rådighet. I mellomtida kommer "vi", ofte sauebonden, og finner kadaveret, der rovdyret bare har spist magen (innvollene). Slik får rovdyr i tillegg ekstra adjektiver knytta til seg. Dette ikke for å sette i gang en rovdyrdebatt, det orker jeg ikke midt i hagegleden, men som en forklaring på adferden til rovdyr. Til hvilke katta mi klassifiseres.

[Nienna]

Det visste jeg ikke. Og da blir jo det helt logisk at rovdyr spiser i den rekkefølgen. Naturen er som den er. Ja, dyrk hagegleden, rovdyrdebatten kan de som vil føre et annet sted

[Erik N]

Det siste i denne høyst uordinære hagerunden kommer nå. Egentlig kunne jeg lagt ut om nedstappinga av den tredje siste rosa, og om oppdagelsen av nye overlevende stauder, eller om rydding av et skamfert bed, men akkurat nå tar jeg det siste jeg kom på om halvtamme katter og deres ville mat. Sannsynligvis smaker små varme gjerdesmetter, rødstruper og skogsmus godt, for Hvitepus. For ei møkkaflue smaker møkk godt og for de som lever av maneter smaker maneter godt. At noe smaker eller lukter godt eller vondt er ikke en objektiv sannhet, og har intet med at "smaken er som baken", som jeg i og for seg aldri helt har forstått, anna enn at det rimer. Min smak er ganske ordinær. Jeg liker det de fleste liker. Kjøttkaker, epler, gulost og ferskt brød. Men dyr er altså mer slik at det de skal spise smaker godt, det de ikke skal spise smaker vondt. Spissmus smaker vondt. Hos oss er det mer slik at det som definitivt er farlig smaker aller vondest, eller lukter helt pyton. Om en tar de avgassene vi slipper ut, så er fis, særlig "eggefis" verst. Det lukter faktisk hydrogensulfid (eller hydrogensulfid lukter eggefis). Dette er en av de aller farligste, naturlig forekommende, gassene som finnes, og om en skulle finne på å være i et hull, eller i en hule, fordi en strengt talt er en huleboer, og det lukter eggefis, fyker en så fort en kan ut. Vanlig promp lukter vondt, men ikke så grønnj... som eggefis. Vanlig promp lukter metan. Metan er ikke så farlig, men er en klar indikasjon på at her bør en absolutt ikke være, ettersom det mangler oksygen (kanarifugler i gruvene) - så en stormer etter han som lukta eggefisen først. Ellers trosser vi jo de fleste av de vonde luktene, smakene, og gulper innpå det meste!
Det som er pussig er at det finnes planter og plantedeler, særlig blomster, som vi synes lukter godt, ja, himmelsk! Og vi spiller ingen vesentlig rolle i disse blomstenes formering. Om bier syns blomstene lukter godt, lukter de neppe det samme som oss, sannsynligvis har de et mer spesifisert kart over visse dufter. Noen planter lukter svært heftig. Noen planter, noen liljer, syns jeg lukter forførende godt, mens min kjære syns de lukter vondt. Fra veldig godt, berusende, forførende godt, til vondt, er ganske langt. Men kanskje er det noe vi en gang har kunnet forstå gjennom våre neser, våre duftreseptorer, som har hatt en form for nytte? Det er jo i og for seg de samme stoffene (reint kjemisk) som går oppatt og oppatt, men i forskjellige blandinger og konsentrasjoner.
...
Nei, eller jo; det er veldig interessant!

[Nienna]

Det er veldig interessant Og i en hage skjer det så mangt, som må kunne kalles hagerelatert om en ser litt stort på det.

Kjekt at du har funnet overlevende stauder etter det som nesten må kalles en naturkatastrofe sett nedenfra, med de tenkte øynene til mikroorganismer og diverse annet jeg ikke vet navnet på.

Rart at vi mennesker synes mat som ikke er bra for oss, smaker godt. Og at vi heller ikke kan gjenkjenne en giftig sopp som giftig, fordi den ikke smaker vondt. F.eks hvit fluesopp som mange har spist til tross for at dens vitenskapelige navn inneholder en advarsel. Spiss giftslørsopp skal også være uten alarmerende smak.

Nå vokser ikke disse to skrekkeksemplene i min hage. Men vi har den artige stanksoppen som lukter gammelt kadaver. Første gang jeg oppdaget den gjennomsøkte jeg hele hagen for å finne det jeg trodde var et dødt dyr. Men neida, der sto den og struttet med en hærskare av glinsende fluer på hatten. Festmåltid

Akkurat nå dufter det liljer over hele hagen. Og det synes jeg er deilig. Kaprifolen sprer også godlukt, og i sommerfuglbusken og i vinterligusteren har sommerfugler, bier, blomsterfluer og humler sensommerfest.

I en hage er det alltid noe noe interessant å oppdage.

[Erik N]

I dag er det varmt her. Det er så uvant og så luksuriøst at jeg bare blir sittende og gape! Dønn stille på fjorden, og på det nye fortauet rusler folk med minimalt med klær, trillende på barnevogner og med unger virrende rundt på små sykler. Den nye vegen er altså i og for seg, det skal ikke glemmes, en velsignelse for bygdene her øst på Askøy.
Da jeg rota rundt etter djupe nok plasser til å plante planter fra et sted til et annet, fordi jeg hadde funnet ut at det første hadde tilstrekkelig dybde... osv. Altså da jeg gravde et høl der det før hadde vært et fint bed, fant jeg knoller og spirer, djupt der nede. Og jeg som ikke skal drive med stauder mer!
De evolusjonære tankene om hvorfor noe smaker, eller ikke smaker, dufter deilig eller ei, godt eller ille, kan vi ta til vinteren. Jeg blir nok her, på "Hagegal" ei stund. Det er bare å stålsette seg, finne fram de lange lesebrillene og om en ikke er der at slike lange rare tanker fenger: Bare overse meg! Lat som ingenting! Slik Hvitepus og hennes forgjengere galant overser Bolla pinnsvin. Om hun lukter vondt eller noe i det hele tatt bryr ikke kattene seg om. De prøver en gang, og så husker de det lenge!
Nå skal jeg bare gå rundt og fundere i kortbuksa mi!

[Nienna]

Ingenting er som å gå lettkledd i sommervarmen og fundere i hagen.I dag er det så varmt her at det har blitt lite annet gjort enn å tenke ut nye planer for hagen.

Du må vel ha litt stauder for å ramme inn hagerommene? Store og robuste og bladrike stauder er noe av det minst krevende man kan ha i hagen, synes jeg. De både skjermer og beskytter, og er med på å holde på fuktigheten i jorden. I den grad det er nødvendig i vår fuktige landsdel

Fint at du blir værende på Hagegal. Jeg liker i allefall å snakke hage om vinteren også. Og så er det jo tross alt et skravleforum med rom for både det ene og det andre hvis man trenger å sortere temaene i båser

[Erik N]

Det ble et vanvittig vær, det var et fantastisk vær. Jeg prøvde å avslutte, jobba som en tulling med bare å få det fint og ryddig, før jeg skal hoppe over på min andre dille. Jeg har flytta alle de avanserte redskapene mine til båten, og alle andre slike greier som skal være der. Det jeg har igjen i hagen er slike tunge ting som hører til hagen, sjølsagt. Blant dem en tohåndshagesaks. Med den klippes alt som er under 3cm i diameter. Så lenge det er friskt og hurtigvokst, noe alle mine opprette skudd uttafor sjølve hagen, i synsranda, er. Ettersom de jevnlig må kuttes ned for å holde omgivelsene i sjakk, eller balanse, og disse skudda, friske og fine som de der, inneholder mengder av slikt som andre levende vegetabilske skapninger trenger, og jeg har brukt opp jorda mi, kuttes de. Når jeg kutter, kutter jeg.
Så nå ser jeg det jeg skal se av fjorden, og om jeg ser litt ned, ser jeg det som bør flises opp med flisekutteren min, neste gang det blir oppholdsvær og jeg må være hjemme.
Det er veldig ryddig inne i hagan, inne i rommene i rommene, men uttafor er det, sjølsagt, verre enn før.
Det er spådd, eller varsla, mye regn i dag, men jeg mistenker at det ikke skjer her, før i morra. Det har kommet tilstrekkelig regn til å holde plenjorda med frøa passe fuktige, så da er det i orden. Alt er i orden, slik at jeg kan starte med båten parallelt.
Om jeg bare hadde klart å omstille hodet.
I skogkanten står ei svart kasse full av husholdningsavfall av biologisk art, samla opp i minst tre år. Jeg har tatt ut ett lass i den grønne plasttralla mi og lagt det ut i roserekonvalesensbedet mitt. Altså det bedet som er en overgang mellom det nye, fancy, gjerdet på den nye, fancy, muren i den nye, flate, fancy hagen; og den gamle ufancy hagen, muren, gjerdet.
Nå må møkka ut, mens aktiviteten er på topp, dekkes med frisk fliskutt, mens det har nye friske stoffer i seg, og så dekkes med det jeg klarer å raske sammen av ganske død jord - så det ikke eksploderer, men samtidig kan brukes til noe artig allerede neste vår. Hvor? Aner ikke!

I helga hadde kona mi besøk av ei venninne, og etter at de hadde gått tur, bada, og plukka bær (det er kolossale blåbær her i år), og vi alle hadde spist middag på terrassen, trakk de ut på den høyst uskjerma grasbakken sør for huset. Ikke bak den nye portalen jeg har bygd, men ut i friluft. Det er der sola er på sein ettermiddag.
Så nå har jeg gravd litt i bakken der, og funni ut at jeg kanskje kan lage enda et rom.
Til det trenger jeg mer trevirke, noe som står rundt båten, som presenningstelt. Båten er ti meter lang, så dette teltet er på anslagsvis 50kvm i fire meters høyde.
Kanskje jeg skal gjøre ferdig båten, og slik frigjøre reisverk til multiple rom i hagen?


Jeg fant et relativt nytt bilde av Norge i fugleperspektiv på 'Norgeskart.no'. Etter utklipping og påtegning ble det ganske lite, men her er i det minste en bitteliten oversikt over eksisterende og tenkte rom. Det største rommet, lengst nord (opp), markert med grønt, er der tre-terrassen er. Dette rommet har innsyn nordfra, fra veien over parkeringsplassen. Der nord er det uferdig og stygt, men er det utearealet vi har brukt til mesteparten av avslapping sida terrassen ble anlagt i 2012. Det neste rommet, markert med lilla, er sjølve terrassen som har vært brukt som det sida den ble anlagt for snart 100 år sida. Den røde tjukke streken er den nye "portalen", reisverket jeg skal ha roser på. Uttafor er muren, og på utsida av den mot øst (høyre) er det et gedigent villniss mot fjorden 17 m nede. Det siste, lilla, rommet er det jeg nå funderer på. Den gule linja er en tenkt forlengelse av det nybygde reiseverket. Der er det intimt og skjerma mot fjorden i øst, og helt åpent mot vest (ettermiddagssola). Innsynet er fullstendig.


Materialene er ikke grønne (impregnerte), så de bør oljes eller tjæres, og om det blir tørt en eller annen gang i høst, kan jeg kanskje få det til.
Planene for enda et rom i hagen eksisterer. Med flerårig erteblomst (som jeg holder sånn noenlunde kontroll på) og en ubrukt 'New Dawn' og - kanskje - flytting av en av de andre klatrerosene, eller innkjøp av Montana rubens...
Jaja.

Her følger det enkle skisser av hvordan dette siste tillegget - en enkelt "vegg" - kan se ut. Den må jo sikres på en eller annen måte, men det har jeg ikke tatt høyde for ennå.







Denne flerårige erteblomsten dekker fint nesten hva som helst, om jeg får opp en vegg den kan vokse på. Jeg planta den, som ti frø, for mange år sida. Nå overskrider den oppbindinga, tilsv. høyden på det lille gjerdet rundt kjellertrappa. En mulighet er å grave opp hele bedet, etter blomstring, seinhøstes, og sette den der det nye, forlenga, reisverket kommer. (Den gror opp fra ingenting og skjuler fullstendig en kranslilje (martagon) som har sin faste plass ved gjerdet, sammen med mengder av ugras, gras, og lave løkblomster.)

[Erik N]

Det regner. I går var siste dag, for denne gang, med sommer. Slik voldsom sommer som resten av Europa har opplevd, som folk sør og østpå har kjent, så det har grøssa nedover ryggraden, så alle tiltak vi må gjøre blir logiske, om kanskje ikke rette, eller i god tid, men...
Jeg ser, på andre tråder, ja på hele nettverdenen, alle steder, at insektsklassa har fått vind i seilene. Her ute på knatten vår, ved fjorden, på milde Vestland har vi, og har stadig hatt, mengder av insekter. Kolossalt mange tovinger, sjølsagt, men de er så små og unnselige at de fleste av dem bare er der. Artigere med de større dyra i andre ordner. Sommerfugler og biller, men særlig årevinger. Humler og bier er fryktelig glad i lyng, og det har vi hatt mye av, men sjølsagt langt mindre nå som mange andre arter i denne kystskogbiotopen forsvinner, ja når hele jordsmonnet skrelles vekk og erstattes av bare jord, bare mer eller mindre silt jord.
Veps har vi sjølsagt, dann og vann. Bola finner vi på de underligste steder ute, inni arbeidsklær eller - som nå i sommer - inni den kassa jeg har ved i om vinteren.
Det mest tallrike elementet her er maurene. Det er mange arter, fra de hyggelige som bor ved peonene til de treborende skumle, som jeg forsyner med stusslig virke. Nå er dette ordna ved at de som rydda skogen i form av å felle trærne, "glemte" å rydde etter seg. Da holder de på med det, og slipper å spise huset. Under hver eneste helle og flate stein jeg har flytta i sommer er det maurkolonier. Ikke tuer, for vi har ikke særlig mye stoff å bygge slike av. Uten at jeg har full oversikt, er jeg sikker på at jeg har sett minst fem helt forskjellige maursamfunn (forskjellige arter) her på tomta. Nå er de akkurat i bikkepunktet for å produsere - og går over til å reprodusere. For at de skal få reprodusert seg, lager de hanner. Hanner må kunne bevege seg fort og langt for å kunne få para seg med "nabokjerringa", eller hun bortafor deratt. Å pare seg med mor si, er ikke aktuelt, slike tendenser har evolusjonen skrapa bort. I stedet lages hanner, med vinger og utferdstrang. Maur er ikke verdens beste flygere, så for å få dette til, alle slippes jo samtidig, som i en ejakulasjon på populasjonsnivå, flyr de i finvær.
Med to finværsdager så langt i august, og en rik og produktiv sommer i bagasjen, gikk startsignalet for årets utveksling av hanner i helga, og en etterslepp i går.
Det ser dramatisk ut mens det pågår, men fyker en av gårde for å finne ett eller anna (mange finner ett eller anna som de kan massedrepe med av rein angst, xenofobi), og kommer tilbake en halvtime seinere, er de borte. Flydd.
Vi hadde fire store slepp her i helga. Jeg har filma ett av dem, fra kolonien under verandatrappa, men film går jo ikke her, så det får bli et bilde.
Jeg anbefaler alle å holde drepinga til virkelige plager! Treborende insekter i huset drepes sjølsagt preventivt ved å gjøre treet uinteressant eller uspiselig- å drepe alle som spiser tre, som en ser, er bare tøv og dreper en haug andre som en trenger for å ha sunne nivåer av alt. Veps kan en ikke ha der en oppholder seg, så de må vekk. Jordmaur er fine ute, men kommer de innomhus fordi kolonien er for nær, må de tas og veiene de følger gjøres uinteressante eller usynlige. Osv.
Jaja. Maur er spennende! Gleder meg til jeg har fått futt i peonene mine. De er virkelige maurp(a)lasser!

Hanner på vei vekk fra kolonien inne i verandatrappa (trammen)

Vengemaur kommer opp fra under hellene.


Det er ikke lenge de surrer rundt i graset. Alle er dønn like, helt nyklekka (nyfødt) og kommer opp ferdig pynta med vinger og alt helt strøkne, på frierferd alle veie!

[Nienna]

Hagen din blir snart den skjermede plassen du ønsker deg. Det er spennende å følge prosessen med både planlegging og planting. Og interessant å lese om både det ene og andre som skjer i hagen. Det er faktisk veldig lærerikt!

Den flerårige erteblomsten er kanskje Breiskolm? Ligner på min, men den blir aldri mer enn to meter. Eller rettere sagt, ble, siden den nå er nesten kvalt av en rødkattebusk, en kaprifol og en alpeklematis. Sånn går det når man til tross for mange års hageerfaring, fortsatt ikke mestrer begrensningens kunst. Less is more, men jeg tror vist at det er omvendt

Jeg har en maurkoloni i en pallekarm. De er små og svarte, og ganske nylig så jeg en sverm med bevingete vesener fly opp. Men de skal få bo der, jeg planter bare noe som ikke er rotfrukt.